Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Jeg tok med meg «Sommeren uten menn» av Siri Hustvedt fra biblioteket med den tanken i hodet at jeg skulle få meg noen timer med lettfordøyelig, hyggelig lesning som ikke krevde altfor mye tankevirksomhet. Jeg undervurderte Hustvedt.

Det jeg trodde var en kjapp bok om skilsmisse, reise på landet og finne seg selv og bli klokere, var på en måte det. Jeg tenkte det ville stå mellom å finne seg selv og bli lykkelig uten mann/den gamle mannen på nytt/ny mann som dukker opp. I løpet av boken ble dette ganske så irrelevant, jeg brydde meg rett og slett ikke om hva som skjedde med ekteskapet til hovedpersonen. Jeg koste meg for mye med boken underveis til å bry meg om slutten.

Mia Fredricksen er femogfemti år, prisbelønt poet og en dag får hun beskjed av sin mann gjennom 30 år at han ønsker en pause. Pausen viser seg å være fransk, ung og yppig. Hva gjør Mia da?

«Noen tid etter at han hadde sagt ordet pause, ble jeg gal og havnet på sykehus. Han sa ikke Jeg vil aldri se deg mer eller Det er slutt, men etter tretti års ekteskap var pause nok til å forvandle meg til en sinnsyk med tanker som eksploderte, rikosjetterte og skjente inn i hverandre som popcorn i en microbølgepose.» (s. 9)

Deretter reiser hun til hjembygda hvor moren bor. Hun treffer på mange personer underveis; de gamle og fargerrike venninnene til moren, nabokona med småbarn og temperamentfull mann, og et knippe jenter i puberteten som viser seg å kunne være ganske så ondskapsfulle.

Dette kunne blitt kjedelig, ja til og med platt, men det gjør det aldri. Jeg liker Hustvedt sine digresjoner om hvordan hjernen virker, og når hun henvender seg til leseren og ber om tålmodighet for at hun surrer seg inn i utlegningene om hvorvidt hunndyr (aper) kan få orgasme eller om det kun er oss mennesker; det er bare sånn hun er, og hun kommer snart til poenget, – ja, da koser jeg meg ekstra med lesningen. Og apropo hunnaper, de kan visstnok få orgasme, noe hovedpersonen også slår fast ved å plassere en stabel bøker foran sin mann som hadde hevdet det motsatte i en gutt/bbeklubb.

«Sommeren uten menn» er lettlest, en page-turner, har snert i setningene og humor, og jeg vet aldri hvilken retning boka tar. Jeg ler når hovedpersonen tenker tilbake til ekteskapet med Boris og selv om det kanskje ikke var perfekt, så forstår jeg som leser hva som bandt dem sammen og hun legger aldri skjul på at hun fortsatt elsker han. Men går det an å tilgi? Som jeg skrev over, ble det ikke et poeng for meg å vite om slutten ble lykkelig eller ikke. Noen ganger er det ikke nødvendigvis innholdet i en bok som gjør den god, det er måten den er fortalt på. Sånn er det med Siri Hustvedt. Hun regnes som en av de beste amerikanske samtidsforfatterne og det har jeg ingen problemer med å forstå.

Jeg går videre til å lese mer hun har skrevet. Jeg gleder meg!

Lån Siri Hustvedt på Hammerfest bibliotek

Siri Hustvedt sin hjemmeside

Norge trenger 30.000 blodgivere, står det å lese på bloggforlivet.no

14. juni er Verdens Blodgiverdag og Blodbanken i Oslo og Norges Røde Kors inviterer til Norges største bloggaksjon: Blogg for livet! Det vil jeg gjerne være med på.

Dette er derfor et innlegg til dere potensielle blodgivere der ute:

Mars i år kunne jeg endelig gi blod for første gang. Ferdig med graviditeter, amming, over minstemålet for antall kilo, prøver godkjent og jeg var klar. Litt småspent og nervøs, må jeg innrømme. Kom jeg til å bli svimmel etterpå? Merker jeg nåla? Stikker han riktig? Kommer noe annet uforutsett til å skje, som ellers aldri skjer og som ingen har tenkt på og så går alt helt gærnt?

Neida, ingenting skjedde – som ikke skulle skje. En halv liter blod fattigere, med en søt mummikopp i hånda og utrolig god samvittighet, kunne jeg gå ut av Blodbanken og kalle meg blodgiver. Litt småsvimmel etterpå, men ingenting mot hva en graviditet kan forårsake.

Og – helt ærlig? Det var ingen stor sak. Du går inn, blir tappa og går ut igjen. Nei, feil, det ER en stor sak; for personen som trenger blodet ditt. Og derfor er det så viktig at du melder deg.

Å gi blod er noe de fleste kan gjøre; er du frisk og mellom 18 og 60 år kan du som hovedregel gi. Det tar ikke lang tid og det gjør ikke vondt. Og – når man ser helt objektivt på det: det lille stikket og den korte halvtimen du bruker på å gi blod redder liv. Hvem vil ikke det?

Det er frivillig å gi blod og du kan enkelt registrere deg på giblod.no  – så vil du etter en stund bli oppringt og før du vet ordet av det kan du også kalle deg blodgiver.

Jeg ser frem til min neste blodtapping. Blir du med?

Dette må kalles et raskt brød å lage, i hvert fall viss man er vant til å heve to ganger 12 timer, slik som jeg er nå. Dette kan man smelle sammen på kvelden og steke til frokost dagen etter. Det er lyst og gir en følelse av sydenvarme; hardt skrope og mykt og godt inni. Jeg hadde litt bokhvete i mitt, så det ble ikke helt lyst. Men veeeeeeldig godt! Jeg plukka forresten opp oppskriften på youtube etter å ha sett denne litt snodige (og flotte) videoen – og jeg har nesten fulgt oppskriften.

Oppskrift:

1 cup surdeig
1 cup vann
2 ts salt (jeg brukte litt mindre)
3 cups mel (hvetemel for helt hvitt, bland gjerne med litt grovt)

heve til dobbel

Jeg elta alt sammen, jobba ikke altfor mye med deigen (ville beholde boblene, som det ble anbefalt i videoen), bretta den og satte på et brett til heving over natta. Deigen må knaes med ganske mye mel, for den er ganske løs, men det går greit. Stekte det i kjele med bakepapir i. 250 grader i 15 minutter, til hard skorpe. Jeg satte et lite kar med vann nederst i ovnen, for å teste om skorpa ble ekstra hardt av det – og jeg tror det funka, for det ble veldig flott skorpe. Deretter stekte jeg det ca 30 minutter på 200 grader – og ut på rist og inn i håndkle og avkjøl og spis. Deilig! Jeg spiste mitt med gulost og nyspirede linser. Det er januar og sola kommer snart, men spirer kan man alltid lage og det er utrolig godt på alt fra brødskiver, salat og gryteretter. Så, – der fikk jeg sneket inn en anbefaling om å spire også. Brødet er like godt som tilbehør til middag som med pålegg, og har deilig surdeigspreg på smaken.

Linser på lyst surdeigsbrød

Surdeigsbrød med gulost og linser

For en god stund siden fortalte min svigerinne meg at hun hadde spist en ørliten creme brulee på Alfa Omega som smakte helt fantastisk. Den hadde et hint av rosmarin i seg. Så fortalt, så forsøkt. Creme bruleeoppskrift ble funnet frem og rosmarinen ble et par gode kvister fattigere. Kan de, så kan vi. Og det kan vi. Og siden har rosmarin alltid vært trofast følgesvenn når den deilige desserten skal lages. Nå skal det sies at jeg kun hadde forsøkt å lage creme brulee en gang tidligere. Den skilte seg og jeg var ikke spesielt høy i hatten da forsøk nr 2 ble påbegynt. Men det gikk fint. Og det har gått fint hver gang etter. Prøv selv og du vil fort forstå at den lille kvasten gjør stor forskjell. Rosmarin tar creme brulee til nye høyder. Jeg kommer nok aldri til å lage creme brulee uten.

Her er oppskrift:

1 dl sukker
3 dl fløte (kremfløte)
2 dl helmelk
en vaniljestang (evt vaniljepulver)
to gode stilker fersk rosmarin, hakket opp

6 eggeplommer

Blandingen varmes; sukker, vaniljestang (del vaniljestang på langs og ha alt oppi), fløte, melk og rosmarin, til kokepunktet og avkjøles. Ha i 6 eggeplommer som er rørt sammen i forkant. Sil blandingen og ha i 6 former. Evt ha i en stor, så kan man spise av samme fat alle sammen.

Stek i vannbad på 150 grader i ovnen, 30-40 min – eller til blandingen er stivnet. Desserten kan spises avkjølt eller lunken. Før servering, dryss på sukker og smelt det i grill i ovnen, eller med blåselampe.

Mitt første mislykkede surdeigsbrød er laget – et olivebrød, som jeg har hatt veldig gode erfaringer med tidligere. Forventningen var derfor høye og forvirringen total da brødet 1. egentlig ikke hevet så mye som det skulle 2. var tungt som bly da det ble tatt ut av ovnen og 3. så ut som pannekakedeig inni med ett stort hull midt i. Aldri sett på maken. Jeg burde selvfølgelig fattet mistanke allerede under punkt 1, men dette med surdeigsbaking har vært så innmarig kjekt og greit og alltid resultert i gode brød, så tanken på at det ikke skulle virke falt meg ikke inn. Jeg har ved to anledninger sendt deigen ut på treningsleir: Første gangen da den så litt uffen ut, og andre da jeg fant mugglokk på toppen. Den andre gangen tok jeg vekk lokket, hentet frem frisk under, matet to ganger i døgnet og *vips* var den fin igjen. Dessuten sendte jeg spørsmål om hva man gjør ved mugg i surdeigen ut på twitter og fikk råd som samsvarte med mine handlinger. Jubba. Så langt så vel. Så hva skjedde med brødet som ikke ble godt? Jeg tror jeg har gitt bort for mange avleggere, uten at min har kommet seg helt mellom hver mating. Det er jo kjempegøy at flere vil bake med surdeig! Men den jeg ga ut som resulterte i mislykka brød, var nok ikke fit for brødbaking da vi prøvde den. Den er nå ute på treningsleir og bobler friskt og godt, så det er mer enn gode sjanser for at den kommer seg og blir sterk. Og de to neste brødene jeg bakte ble riktig så gode; valnøtter anbefales. Nam. Det tredje står til heving og vokser og bobler og trives.

Mislykket brød nummer 1: Olivenbrød

Mislykket brød nummer 1: Olivenbrød

 

Ifjor bestemte vi oss for å bare være hjemme, bare oss, på juleaften; vi hadde blitt fire og det syntes som en god ide. Så ble vi bedt bort og tenkte først «tja», så «ja» og etter at Selve Juleaften nå er gjennomført og overstått har jeg et inderlig ønske om å bli bedt bort neste år også. Det kan virke logisk å være hjemme; lage sine egne tradisjoner, trygghet for barna (?) og jeg vet ikke hva. Realiteten for meg er følgende: de siste åra har jeg svart «mamma kan ikke, må sjekke maten» hver gang storesøster har spurt om noe. Boller skal bakes, kakao varmes, ribba sjekkes, tilbehør ordnes (har vi husket alt nå da!?), dekke på, pynte, vaske opp, dessert, vaske opp, pakker, kaffe anyone? Og jeg elsker å styre og ordne, og våre gjester er alltid behjelpelige med å ordne til – så jeg har ikke vurdert det annerledes før, altså, i år. Mulig andre bare nikker og sier at dette har vi forstått dette for lenge siden, men for meg gikk altså lyset opp først i år. Og viss det er flere der ute som syns hjemme er best med småttiser i huset, les videre.

Gårsdagens juleaften fortonet seg noe annerledes. Julestrømpejakt er en tradisjonell start på dagen hos oss, sammen med kjærkomment overnattingsbesøk og deretter ble boller bakt, – kjempekoselig – og kakaoen ble varmet av gjestene som skulle delta. Jeg fikk dusja og til og med tatt kur (!) i håret. Da minstefrøken tok luren i vogna, forsvant barn nummer to med besøket sitt i badekaret og vi voksne fikk faktisk slengt oss på sofaen, lest litt bok til en kopp te, sovna og våkna opp uthvilte en time etterpå! Erremulig!? Dagen fortonet seg rolig og avslappet og da det nærmet seg middag ble barna kledd på, gaver samla sammen og bilturen gikk til dit vi skulle feire. Der kunne man hjelpe til med tilbehøret slik at vertinnen kunne ta seg en dusj. Noen timer senere satt vi i bilen hjem, fornøyde og takknemlige over å få feire jul sammen med gode venner, kunne teste ut nyervervede leker og få barna i seng. Fantastisk! Mor fikk til og med bakt ut brød med sin nye brødhevebolle i bambus med riller som vi kunne ta med til lunsj dagen etter.

Mistefrøken med teip rundt magen - fordypet i julemiddagen

Mistefrøken med teip rundt magen - fordypet i julemiddagen

Mitt budskap er derfor til barnefamilier: ta imot tilbud om dere blir bedt bort, tradisjoner kan lages når barna er såpass store at middager ikke blir stress. Og til dere andre: be en småbarnsfamilie på julemiddag. Å se en fireåring pakke opp prinsessekjole veier forhåpentligvis opp for et litt høyere støynivå.. og om vertskapet ikke har barnestol går det helt fint å strappe minstemann eller -frøken fast til stolen med teip.. (ikke for stramt, selvfølgelig) Vi kommer igjen hvilketsomhelstår. Tusen takk, kjære venner.

Jeg har tidligere skrevet et nokså euforisk innlegg om boken «Bønner og linser» av Camilla Jensengamlebloggen. Jeg skal derfor prøve å la være å gjenta meg selv altfor mye. For meg er boken selve bibelen når det kommer til koking og tilbereding av bønner og linser, ingredienser jeg lenge ønsket å lære å bruke og som bokens forfatter så enkelt viste meg hvordan. Jeg har snart forsøkt alle oppskriftene i boka og samtlige har vært vinnere! En av oppskriftene det tok meg litt tid å forsøke, var «Keiserlige bønner». Antagelig fordi den krever at man forbereder seg noen dager i forveien. Jeg skynder meg samtidig å skrive at selve lagingen av retten består av minimal innsats, og når bønnene er kokt og marinaden laget, skal retten stå og godgjøre seg et par-tre dager til alle smakene har satt seg og den er klar til spising. Sånn sett er retten perfekt viss du skal ta med bort i selskap, ingen kokkelering samme ettermiddag – bare hent ferdig bønnesalat fra boden/kjølerom/kaldt soverom og ta med. Denne retten har jeg laget mange ganger og den slår alltid godt an, selv hos de som ikke spiser bønner og linser så ofte.

Bilde av bønnesalaten "Keiserlige bønner"

Bønnesalat man kan bli religiøs av å spise

Jeg har ikke funnet oppskriftene noen steder på nett, og siden jeg har (ganske god) respekt for opphavsrett og er usikker på om gjengivelse av en oppskrift kan kalles å sitere, så skal jeg faktisk ikke publisere den her på bloggen.

Jeg oppfordrer til å låne boken på biblioteket eller rett og slett kjøpe den selv. Du vil ikke angre.